Hvordan italienske tomater reddet masteroppgaven min

Pomodoro-teknikken har sitt navn fra denne typen kjøkkenklokke som teller ned sekundene du har til rådighet

Hvis man ønsker å skrive en god masteroppgave, er man avhengig av god selvdisiplin. Man må bruke tiden man har til rådighet på en effektiv måte. En teknikk for å oppnå dette er Pomodoro-teknikken, som jeg selv har brukt.

Slik jeg har forstått og brukt Pomodoro-teknikken, så er det en konsentrasjonsteknikk basert på tidsdisponering. Kort sagt, går den ut på at man har en 30-minutters arbeidssyklus hvor man jobber i 25 minutter og tar pause i 5.

I de 25 minuttene skal man kun jobbe med én oppgave. Multitasking er fy-fy. Dersom du sitter fast, skal du ikke hoppe over på noe annet. Vær forøvrig nøye med når du tar pause. Det er fristende å fortsette når man først har kommet i en god flyt, men stopper man arbeidet mens man er i flyt, vil man være motivert for å ta opp igjen arbeidet etter 5 minutters pause. Dersom man jobber til man stopper opp, og så tar en pause, så er det faktisk tyngre.

Personlig, fulgte jeg ikke Pomodoro-teknikken slavisk, og ikke over særlig lang tid. Jeg brukte den for å lære meg å konsentrere meg umiddelbart, og den arbeidsrytmen jeg innarbeidet gjennom Pomodoro-teknikken var faktisk en god måte å oppnå umiddelbar konsentrasjon på. Nå og da, når jeg synes det blir vanskelig å konsentrere seg, tar jeg frem Pomodoro-teknikken igjen.

Dette er egentlig all info man trenger for å komme i gang, men er du nysgjerrig på mer, finner du mer om teknikken her.

Advertisements

The End

Masteroppgaven er nå levert, og det nærmer seg slutten av lærebloggen for denne omgang. Kommer til å legge ut noen erfaringer etterhvert som jeg får tid. I dag begynte jeg i min nye jobb som sikkerhetsrådgiver for Jernbaneverket. Det er store mengder informasjon å sette seg inn i, og det er åpenbart at de forventer prestasjon ganske tidlig. Gleder meg til neste uke.

Masteroppgave og jobbtilbud

Nå har jeg sendt masteroppgaven i trykken. Det ble noen ganske slitsomme dager helt på tampen, men konsentrasjonen og disiplinen var på topp da det gjaldt som mest. Er egentlig ganske fornøyd med innsatsen min sånn sett.

I april var jeg på HFC. Der møtte jeg bl.a. noen fra Veritas som hadde jobbet med kartlegging av sikkerhetskultur i Jernbaneverket, og siden masteroppgaven min handler om sikkerhetskultur blant togledere, så var de interessert i at jeg presenterte masteroppgaven min for dem. Jeg fikk invitasjonen på fredag og presenterte på mandag. Så tok de meg inn til førstegangsintervju, og et par dager senere annengangsintervju.

Jeg søkte på tre jobber og fikk tilbud fra alle. Veritas, Scandpower og Jernbaneverket. Har sagt ja til Jernbaneverket, og begynner i jobben på fredag.

HFC-forum: jobbintervju og foredrag

Onsdag og torsdag deltok jeg på HFC-forum, et av de store samlingene for human factors-folk. Veldig interessante foredrag, men mer om det senere (kanskje, det er litt hektisk med skrivingen nå).

For nå kan jeg konstatere at jeg har blitt invitert til jobbintervju hos et av bedriftene. I tillegg har jeg takket ja til en invitasjon fra DNV om å holde foredrag om min forskning på sikkerhetsklima i jernbanen. Det blir på avdelingsmøtet til Transportavdelingen, nå på mandag. Gleder meg!

Analyseutfordringer

Til analysen av datamaterialet vårt skal både Georg og jeg bruke chi-kvadrat, one-way ANOVA, general linear model (repeated measures) og t-tester. Vi vet at vi skal bruke det (for det er det vi er blitt fortalt), men vi vet ikke helt hvilke hypoteser som skal besvares med hvilke analysemetoder. Ennå.

Ett problem som jeg nå regner som løst er t-tester. En t-test brukes til å sammenligne gjennomsnittskåren til to grupper med data. Problemet var at det fins 3 former for t-tester (om ikke flere): one-sample t-test, paired-samples t-test og unpaired/independent samples t-test. Hvilken skal vi velge?

Denne siden gir en grei måte å velge på:

1. Vil du sammenligne gjennomsnittet til dine data oppmot et selvvalgt tall eller en slags standard? I så fall velger du one-sample t-test, fordi du har EN gruppe som du sammenligner med noe normativt. F.eks.: Er gjennomsnittet av månedlig sjokoladespising høyere enn en anbefalt “dose” på 3 sjokoladeplater?

2. Vil du sammenligne to forskjellige gjennomsnitt fra samme gruppe eller fra to grupper som ligner veldig på hverandre? Bruk paired-samples t-test. Det som skjer da er at du da kan anta at de to gruppene er så like som mulig – en nødvendig antakelse ved f.eks. eksperiment.

3. Ved alle andre tilfeller, bruker du unpaired-samples t-test. F.eks. hvis de to gjennomsnittene du måler kommer fra grupper som er forskjellige.

Ferdig med koding

DA! var jeg ferdig med kodingen. 1410 utsagn er kodet i 3 modeller. I forrige uke fikk jeg kontakt med Åsa Ek, som har utviklet en av sikkerhetskulturmodellene jeg bruker i masteroppgaven (hun presiserte at det ikke var en modell). Hun sendte meg mye nyttig informasjon som gjorde at jeg måtte revidere kodingsveiledningen min litt, og dermed gå gjennom all koding jeg hadde gjort i den modellen.

Nå er det endelig klart for statistisk analyse. Gleder meg!

Teknologi for teknologiens skyld

SiOs klippekort for middager

Jeg er et ganske organisert menneske, men jeg har et lite problem. Jeg har ikke holdt oversikt over hvor ofte jeg har spist middag på SiO-kantinene siden nyttår.

Jeg pleier å kjøpe klippekort, da det gir meg billigere middager. Ifjor ble de vanlige klippekortene av papir erstattet med plastkort med magnetstripe. Fordelen med de gamle kortene var at man kunne se hvor mange middager man har igjen – var det en ledig rute igjen, kunne du spise. Med dagens ordning risikerer du å få servert mat, men ikke kunne betale med matkortet. Ille nok, men det ligger noe verre bak. Det er nemlig heller ikke mulig for kantinepersonalet å sjekke om det er mat igjen på kortet. Du må prøve helt til du står med tomt kort en dag.

Nylig bestilte jeg middag på en av kantinene på campus. Jeg visste jeg hadde middag på kortet, men ikke hvor mange. Da jeg gjorde kantinedama oppmerksom på problemstillingen, fnøs hun av meg og kunne ikke skjønne at jeg ikke klarte å holde styr på hvor mange ganger jeg hadde spist.

Jeg har nå en ganske brukbar hukommelse, men mine kantinebesøk er hverken hyppige eller regelmessige. Kanskje SiO tror at det fins studenter som foretrekker å pugge antall måltider de siste 10 ukene fremfor å ha oversikten på en papirlapp? Det fins måter å løse dette problemet på, f.eks. å tape fast en papirbit på kortet hvor man skriver opp hvor mange ganger man har spist, men det er nesten det samme som den gamle ordningen, bare mer tungvint.

Jeg har prøvd å forstå SiOs rasjonale for denne endringen, og har kommet fram til følgende:

Grunn 1: Spare tid.
Å dra kortet er sikkert 1-2 sekunder kjappere. Ganske greit når det er kø, hva? Niks. På den anonymiserte campus-kantinen bruker de ikke magnetstripen. I stedet blar de seg frem til riktig skjermbilde i touchscreenapparatet sitt. Så tar de imot kortet ditt, og så taster inn en tisifret kode som står på baksiden av kortet. Det hadde vært kjappere å stemple.

Grunn 2: Spare penger.
Et godt mål, synes jeg, men jeg tviler på at plastkort er billigere enn de gamle papirlappene. Er det blekket i stemplene som er dyrt? I hvert fall ikke dyrere enn det et innleid IT-selskap har tatt for å oppdatere touchscreen-apparatet til å ta imot magnetstripekortene. I tillegg har dette IT-selskapet gjort en dårlig jobb når de ikke har forutsett behovet for å kunne sjekke middagssaldoen.

Grunn 3: Teknologi er trendy.
Det eneste som gjenstår da er at de har gjort dette fordi det er trenden i samfunnet. Det er altså teknologi kun for teknologiens skyld. Hvis dette skulle stemme, er det feilslått. Ikke bare fordi det er veldig brukerfiendtlig å påtvinge “teknologi for teknologiens skyld” på en stor og variert brukergruppe, men også fordi det ikke er snakk om ny og spennende teknologi. Om SiO er ute etter avansert teknologi, kan de jo integrere denne løsningen i studentkortet som de også produserer, og så gjøre det mulig å kjøpe middag både gjennom chip og NFC/RFID. Nei, hvorfor ikke dra det litt lenger og kjøpe middag vha. fingeravtrykksleser eller irisskanner?

Kjære SiO! Vi studenter kommer ikke til å slutte å kjøpe middag hos dere fordi dere bruker papirklippekort (særlig når det ikke er andre kantiner i området). Bare la oss slippe å måtte pugge datoene vi har spist.