Monthly Archives: March 2011

Analyseutfordringer

Til analysen av datamaterialet vårt skal både Georg og jeg bruke chi-kvadrat, one-way ANOVA, general linear model (repeated measures) og t-tester. Vi vet at vi skal bruke det (for det er det vi er blitt fortalt), men vi vet ikke helt hvilke hypoteser som skal besvares med hvilke analysemetoder. Ennå.

Ett problem som jeg nå regner som løst er t-tester. En t-test brukes til å sammenligne gjennomsnittskåren til to grupper med data. Problemet var at det fins 3 former for t-tester (om ikke flere): one-sample t-test, paired-samples t-test og unpaired/independent samples t-test. Hvilken skal vi velge?

Denne siden gir en grei måte å velge på:

1. Vil du sammenligne gjennomsnittet til dine data oppmot et selvvalgt tall eller en slags standard? I så fall velger du one-sample t-test, fordi du har EN gruppe som du sammenligner med noe normativt. F.eks.: Er gjennomsnittet av månedlig sjokoladespising høyere enn en anbefalt “dose” på 3 sjokoladeplater?

2. Vil du sammenligne to forskjellige gjennomsnitt fra samme gruppe eller fra to grupper som ligner veldig på hverandre? Bruk paired-samples t-test. Det som skjer da er at du da kan anta at de to gruppene er så like som mulig – en nødvendig antakelse ved f.eks. eksperiment.

3. Ved alle andre tilfeller, bruker du unpaired-samples t-test. F.eks. hvis de to gjennomsnittene du måler kommer fra grupper som er forskjellige.

Ferdig med koding

DA! var jeg ferdig med kodingen. 1410 utsagn er kodet i 3 modeller. I forrige uke fikk jeg kontakt med Åsa Ek, som har utviklet en av sikkerhetskulturmodellene jeg bruker i masteroppgaven (hun presiserte at det ikke var en modell). Hun sendte meg mye nyttig informasjon som gjorde at jeg måtte revidere kodingsveiledningen min litt, og dermed gå gjennom all koding jeg hadde gjort i den modellen.

Nå er det endelig klart for statistisk analyse. Gleder meg!

Teknologi for teknologiens skyld

SiOs klippekort for middager

Jeg er et ganske organisert menneske, men jeg har et lite problem. Jeg har ikke holdt oversikt over hvor ofte jeg har spist middag på SiO-kantinene siden nyttår.

Jeg pleier å kjøpe klippekort, da det gir meg billigere middager. Ifjor ble de vanlige klippekortene av papir erstattet med plastkort med magnetstripe. Fordelen med de gamle kortene var at man kunne se hvor mange middager man har igjen – var det en ledig rute igjen, kunne du spise. Med dagens ordning risikerer du å få servert mat, men ikke kunne betale med matkortet. Ille nok, men det ligger noe verre bak. Det er nemlig heller ikke mulig for kantinepersonalet å sjekke om det er mat igjen på kortet. Du må prøve helt til du står med tomt kort en dag.

Nylig bestilte jeg middag på en av kantinene på campus. Jeg visste jeg hadde middag på kortet, men ikke hvor mange. Da jeg gjorde kantinedama oppmerksom på problemstillingen, fnøs hun av meg og kunne ikke skjønne at jeg ikke klarte å holde styr på hvor mange ganger jeg hadde spist.

Jeg har nå en ganske brukbar hukommelse, men mine kantinebesøk er hverken hyppige eller regelmessige. Kanskje SiO tror at det fins studenter som foretrekker å pugge antall måltider de siste 10 ukene fremfor å ha oversikten på en papirlapp? Det fins måter å løse dette problemet på, f.eks. å tape fast en papirbit på kortet hvor man skriver opp hvor mange ganger man har spist, men det er nesten det samme som den gamle ordningen, bare mer tungvint.

Jeg har prøvd å forstå SiOs rasjonale for denne endringen, og har kommet fram til følgende:

Grunn 1: Spare tid.
Å dra kortet er sikkert 1-2 sekunder kjappere. Ganske greit når det er kø, hva? Niks. På den anonymiserte campus-kantinen bruker de ikke magnetstripen. I stedet blar de seg frem til riktig skjermbilde i touchscreenapparatet sitt. Så tar de imot kortet ditt, og så taster inn en tisifret kode som står på baksiden av kortet. Det hadde vært kjappere å stemple.

Grunn 2: Spare penger.
Et godt mål, synes jeg, men jeg tviler på at plastkort er billigere enn de gamle papirlappene. Er det blekket i stemplene som er dyrt? I hvert fall ikke dyrere enn det et innleid IT-selskap har tatt for å oppdatere touchscreen-apparatet til å ta imot magnetstripekortene. I tillegg har dette IT-selskapet gjort en dårlig jobb når de ikke har forutsett behovet for å kunne sjekke middagssaldoen.

Grunn 3: Teknologi er trendy.
Det eneste som gjenstår da er at de har gjort dette fordi det er trenden i samfunnet. Det er altså teknologi kun for teknologiens skyld. Hvis dette skulle stemme, er det feilslått. Ikke bare fordi det er veldig brukerfiendtlig å påtvinge “teknologi for teknologiens skyld” på en stor og variert brukergruppe, men også fordi det ikke er snakk om ny og spennende teknologi. Om SiO er ute etter avansert teknologi, kan de jo integrere denne løsningen i studentkortet som de også produserer, og så gjøre det mulig å kjøpe middag både gjennom chip og NFC/RFID. Nei, hvorfor ikke dra det litt lenger og kjøpe middag vha. fingeravtrykksleser eller irisskanner?

Kjære SiO! Vi studenter kommer ikke til å slutte å kjøpe middag hos dere fordi dere bruker papirklippekort (særlig når det ikke er andre kantiner i området). Bare la oss slippe å måtte pugge datoene vi har spist.