Category Archives: Forskning

Kommentarer til nyere forskning.

En kjapp intro til M-SWOT-analyse

Når man skriver masteroppgave på universitetet anbefales det at man bruker innsamlet data (i motsetning til en ren teoretisk oppgave). Disse dataene skal analyseres. Det fins utallige analysemetoder som passer til ulike typer data. Én av disse analysemetodene heter M-SWOT, og det er den metoden jeg bruker til min masteroppgave.

M-SWOT brukes til å analysere SWOT-intervjuer. Den er utviklet ved Psykologisk institutt ved UiO, av Cato Bjørkli, Roald Bjørklund og Thomas Hoff, samt minst et titalls masterstudenter, over flere år.

Når intervjuene er ferdig transkribert, skal man ifølge M-SWOT trekke ut utsagn (en prosess som er kjent som unitizing på engelsk). Disse utsagnene blir så plassert under hverandre i SPSS eller Excel. Bortover har man flere modeller som disse utsagnene skal krysses av i.

Den første “modellen” er SWOT, hvor bokstavene står for Strenghts, Weaknesses, Opportunities og Threats. Alle utsagn skal inn i én av disse kategoriene (noen ganger bruker man også en R-kategori, altså rest eller residual, for utsagn som bare ikke passer inn).

Så har man den teoretiske modellen som den aktuelle forskningen handler om (M’en i M-SWOT). Modellene man bruker har gjerne flere kategorier, og man krysser av i disse kategoriene hver gang et utsagn handler om den kategorien. Hvert utsagn kan kun kodes i én kategori.

Til slutt, legger man sammen antallet utsagn som har falt i hver kategori, og da kan man si noe om hva intervjuobjektene er opptatt av. Dette sammenlignes opp mot fordelingen av S, W, O og T, og da kan man også si noe om bl.a. hvor positive/negative disse holdningene er.

Dette var en overfladisk introduksjon til hva M-SWOT-analyse er. Det kommer mer under taggen m-swot i tiden fremover til oppgaveinnlevering i mai.

Advertisements

Når apekatter lærer bort statistikk

Hvis du synes statistikk er kjedelig, så ta en titt på følgende. Det er utdrag fra en artikkel som diskuterer sjansen for at apekatter skal skrive et verk av Shakespeare ved en tilfeldighet. Her er et utdrag (med mine uthevelser):

In 2003, lecturers and students from the University of Plymouth MediaLab Arts course used a £2,000 grant from the Arts Council to study the literary output of real monkeys. They left a computer keyboard in the enclosure of six Celebes Crested Macaques in Paignton Zoo in Devon in England for a month, with a radio link to broadcast the results on a website. One researcher, Mike Phillips, defended the expenditure as being cheaper than reality TV and still “very stimulating and fascinating viewing”.

Not only did the monkeys produce nothing but five pages consisting largely of the letter S, the lead male began by bashing the keyboard with a stone, and the monkeys continued by urinating and defecating on it. Phillips said that the artist-funded project was primarily performance art, and they had learned “an awful lot” from it. He concluded that monkeys “are not random generators. They’re more complex than that. … They were quite interested in the screen, and they saw that when they typed a letter, something happened. There was a level of intention there.”

 Artikkelen kan leses i sin helhet på denne Wikipedia-siden.

Nå er jeg pensum…

… hos Evergreen State College! Bacheloroppgaven min om selvpresentasjon på Facebook har nok en gang funnet interesserte lesere. Denne gangen har oppgaven blitt satt opp som lesestoff til et seminar i The Generative Self. Jeg vet ikke helt hva de driver med, men det er ordentlig stas.

Tidligere har artikkelen min blitt sitert i en vitenskapelig journal og i en masteroppgave, samt vært tema på et radiointervju. Til å være en bacheloroppgave så er jeg storfornøyd. Jeg tror denne lille “populariteten” skyldes timingen på oppgaven – den var en av de aller første vitenskapelige studiene av Facebook. Så når du først skriver en bacheloroppgave eller masteroppgave, kan det være lurt å skrive om noe ukjent, aktuelt og populært.

Har du vurdert å presentere masteroppgaven din?

Du kan presentere et av de mest banebrytende funnene i ditt fagfelt, men det betyr ikke at presentasjonen din er interessant. Forskningsformidling krever et annet sett med ferdigheter.

I dag kom jeg over et foredrag av Neil A. Dodgson, hvor han lærer opp studenter i hvordan man legger frem masteroppgaven/doktoravhandlingen sin i muntlig form. Nedenfor er et sammendrag av poengene hans. Hele presentasjonen kan sees her.

Dodgson har tre viktige prinsipper for hvordan man legger frem en artikkel.

  1. Du presenterer ikke artikkelen, men ideen i artikkelen.
  2. Rekkefølgen i presentasjonen må ikke nødvendigvis følge rekkefølgen i artikkelen.
  3. Ikke alt fra artikkelen skal være med i presentasjonen, og presentasjonen kan godt inneholde elementer som ikke var med i artikkelen.

Hvis du er ute etter konkrete tips så får du dem her:

  • Øv. En presentasjon er som en forestilling. Ville du ha betalt for å høre på et band som spiller en kul sang men som ikke har øvd?
  • Start bra. De første 2 minuttene kan du bruke til å fange interessen til tilhørerne. Presenter konklusjonen din, og få dem til å lure på hvordan i all verden du klarte å få et slikt resultat.
  • Ha en bra avslutning. Det er én ting  som er verre enn å være en kjedelig foredragsholder, og det er å være en kjedelig foredragsholder og gå ut over tiden du har fått. Stopp i tide!
  • Øv flere ganger. Ved første gjennomgang finner du ut hvor i materialet du sliter. De neste gangene begynner du å få en formening om hvor lang tid de ulike delene har, og kan tilpasse deg deretter.
  • Sjekk alltid det tekniske på forhånd.
  • Alle presentasjoner starter med en tittel-slide. Det betyr ikke at du må presentere deg og lese opp tittelen på foredraget ditt (den som introduserte deg har sannsynligvis allerede gjort det). Gå rett på sak.

Hvordan får man tilhørerne til å huske det man sier?

  • Få dem til å se for seg ideen. Lag en visjon (lett forståelig, mulig å se for seg).
  • Legg frem ideen på en enkel måte før du går i dybden (simplicity).
  • Bryt med forventninger. F.eks. vis noe som ikke er blitt gjort før, og få folk til å lure på hvordan du klarte det.
  • Konkret. Abstrakte ideer blir fort glemt. Bruk eksempler.
  • Troverdighet. Selv om dette ikke er salg eller politikk, trenger du troverdighet. Dette får du ifølge Dodgson ved å vise hvordan du fikk de uventede resultatene dine. Her kreves det ofte litt avansert språk.
  • Følelser: få folk til å bry seg, f.eks. ved å tenke over hvordan de kan bruke forskningen din.
  • Formidle gjennom historier. Voksne blir også fascinert av eventyr når de ikke kjenner innholdet.

Er det sjåførens oppgave å bremse?

Volvo forsøker å bake inn mer sikkerhet i kjøringen: dersom sjåføren ikke bremser for en fotgjenger, så vil bilen gjøre det. Dette er en typisk barrierebasert måte å forhindre ulykker på. Dersom mennesket feiler, retter teknologien det opp.

Selv om demonstrasjonen foran journalister fra mange land var en fiasko (bilen kjørte ned fotgjengeren 3 av 12 ganger, litt som i russisk rulett), så er Volvos initiativ for å øke sikkerheten til fotgjengere verdt å merke seg. Personlig er jeg skeptisk til denne anvendelsen, men tror teknologien kan være til stor hjelp ved rygging (så man unngår å kjøre over små barn eller dyre kameraer) eller lukeparkering.

Ville du ha kjørt over denne jenta her?

VG Nett har i dag en sak fra Canada hvor trafikkforkjempere har fått gjennomslag for å tegne en jente på asfalten slik at bilister senker farten.

Dette høres kanskje ut som en god idé. I et foredrag som Transportøkonomisk institutt holdt under Karrieredagen for psykologistudentene i mars i år, nevnte de en sak med en lignende optisk illusjon i Danmark. Der var det malt noe som på avstand så ut som en fartshump før en ulykkesstrekning. Men der førte illusjonen til flere ulykker. Ikke fordi bilistene ble forvirret, men fordi de lokale som kjørte der hver dag ble så vant til illusjonen at de ikke senket farten i det hele tatt.

Kanskje det ikke er så lurt med slik kunst allikevel?

P.S.:  I blogginnlegget som så treffende heter “Nå skal vi bli vant til å kjøre over barn” (haha), kommer Øyvind med et godt poeng, nemlig at dette vil føre til det han beskriver som en kombinasjon av desensitisering og kognitiv dissonans.

Hukommelsesforskning ved Psykologisk institutt

IllustrasjonsbildeFredag hadde Aftenposten en artikkel om hvordan det nå er påvist at daglige hukommelsesøvelser fysisk endrer hjernebarken etter bare åtte uker.

Metoden er en gammel innprentingsteknikk kjent fra romersk retorikk, og er sakset inn fra Aftenpostenartikkelen:

1) Se for deg en rute gjennom huset til foreldrene dine med ti steder eller punkter. La det være en logisk rekkefølge mellom stedene. Sted 1 kan for eksempel være ved inngangsdøren, sted 2 – entreen, og så videre. Du kan fint gå gjennom vegger eller tak for å komme til neste punkt på ruten.
2)
La en venn skrive ned ti tilfeldige ord på et ark.
3) Få vennen din til å lese ordene høyt, med fem sekunders mellomrom. Se for deg første ord på første sted i reiseruten, ord to på sted to, og så videre i den rekkefølgen de leses opp.
4) Se om du kan huske ordene etterpå ved å gå gjennom reiseruten din i hukommelsen.
5) Eksperimenter med å lære nye ting, for eksempel kan du lære deg statsrådene eller landene i Latin-Amerika ved å lage billedlige assosiasjoner av navn (Meltveit Kleppa-en klepp i melposen; Cuba-sigar) og se deretter for deg bildene du lager på ett og ett sted langs ruten.
6) Utvid ruten, eller lag flere ruter. En rute kan brukes på nytt og på nytt, bare husk å «tømme» den iblant.
7) Tren litt hver dag. Slik aktiveres både visuell og verbal hukommelse.

Og forskningen bak? Den kommer fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og har blitt publisert i tidsskriftet Neuro-Image.

Jeg kan legge til at UiO har en masterutdanning i kognitiv nevrovitenskap som er veldig anerkjent i Europa (dette vet jeg bl.a. fordi jeg intervjuet flere av de utenlandske studentene i fjor, ifm. Prosjektforum). Det er så mange studenter som søker seg inn utenfra at hele undervisningen gis på engelsk.