Category Archives: Forskning

Kommentarer til nyere forskning.

Lydsignaler hjelper dronepiloter

I den nyeste utgaven av Human Factors er det en svært interessant artikkel om bruk av lydsignaler for varsling av avvik. Tre forskere gjennomførte et eksperiment på oppdrag for det amerikanske flyvåpenet, hvor formålet var å se hvordan flyvere av droner (UAVer) kan få frigjort mental kapasitet slik at de kan fly flere fly samtidig.

Noen operatører (det riktige ordet for dronepilot) kontrollerte én UAV, mens andre kontrollerte fire. Forskerne så på to problemer: flyet kommer ut av kurs, og flyet kommer for sent fram til ett av flere angrepsmål. Korrekt kurs og avvik fra kurs ble varslet med kontinuerlig sonifikasjon, mens forsentkomming fikk en diskret lyd.

Sonifikasjon: et lydsignal som er tilstede hele tiden (litt som de boksene på sykehus som lager lyd av pasientens hjerteslag). Tonehøyden anga om, og ev. hvor mye, flyet var ut av kurs.

Diskret: gir lyd fra seg én gang, nemlig når en tilstand endres fra A til B. Ett enkelt ”bip” sier fra at nå er du sent ute og rekker ikke målet til den planlagte tiden. Det å ankomme angrepsmålet for sent anses som et ja-eller-nei-tilfelle (enten kommer du for sent, eller så kommer du ikke for sent).

Resultat

Sonifikasjon egner seg ved kursavvik. Det gir i gjennomsnitt en respons som er 19% eller 1,9 sekunder raskere enn et diskret lydsignal. Dette gjelder både de som kontrollerer én UAV og de som kontrollerer fire. Men for de som kontrollerer fire UAVer, går sonifikasjon ut over reaksjonstiden på diskrete signaler for forsentkomminger.

Dette betyr, slik jeg har forstått det, at sonifikasjon + diskret er ideell for én UAV. For en operatør som kontrollerer 4 UAVer, derimot, må sonifikasjonen komme alene. Diskret lydsignal bør erstattes med noe annet (f.eks. en firkant som blir rød).

Jeg synes det er litt merkelig at de ikke nevner noen habitueringseffekt (at man blir så vant til lyden at man ikke hører den lenger, som med ventilasjonsanlegget i en bygning). Men det kan også skyldes at sonifikasjonen endret tonehøyde når kursavviket økte.

Applikasjoner

Kan dette brukes andre steder enn for droner? Det kan brukes for andre førerløse kjøretøy, som f.eks. båter. Det kan også brukes i kontrollrom for overvåkning av automatiserte prosesser, f.eks. innen oljeboring. Noe lignende finnes i parkeringssensorer på nyere biler (f.eks. Audi). Felles for disse er at en person overvåker endringer som lett kan operasjonaliseres.

Artikkelen er skrevet av Donmez, Cummings og Graham, og publisert i tidsskriftet Human Factors, volum 51 (5), s.718-129 i oktober 2009. Tittelen er Auditory Decision Aiding in Supervisory Control of Multiple Unmanned Aerial Vehicles.

Advertisements

Med fjesbok ut i eteren

Har blitt invitert til Radio Nova førstkommende søndag for å delta i “Snakker ikke norsk”, et ukentlig 1-times program rettet mot internasjonale studenter. Jeg skal snakke om resultatene av min studie av Facebook (den “berømte” bacheloroppgaven, som kan lastes ned herfra).

Kan høres på FM 99,3 mellom 10.00 og 11.00, eller live på http://www.radionova.no

Kan human factors-kunnskap gjøre flyplasser sikrere?

Fant en interessant post på The Human Factors Blog om dem som ser på bagasjen din gjennom røntgenmaskin på flyplassen. En nypublisert studie om visuelle søk viser at hvis det går lang tid mellom hver gang det kommer en bag med våpen gjennom maskinen, vil sikkerhetsfolkene oftere overse tilfeller hvor det faktisk er våpen i bagasjen.

Under en studie gjort for TSA (flyplassikkerhet) har et par forskere sett på hvordan sjansen for å finne våpen blir påvirket av kontrollørens forventninger. Forsøkspersonene gikk inn i rollen som bagasjekontrollør og så på røntgenbilder av bagger. De ble bedt om å oppdage kniv eller skytevåpen så raskt og feilfritt de kunne. Avhengig av hvilken gruppe de tilhørte, ble de også fortalt om det var våpen i noen av baggene eller i de fleste baggene. Forskerne målte hvor lang tid de brukte på å avgi svar (RT = responstid) og om svaret var feil.

13 personer deltok i det første eksperimentet (en av dem ble fjernet fra analysen fordi han hadde altfor kjapp RT). Det fantes våpen i enten 50% av bagene eller i 98% av bagene. Vi kan kalle dem Gruppe A og Gruppe B.

To typer feil ble registrert:

  • falsk alarm: man tror det er våpen der det ikke er det
  • overseelse: det er våpen i bagasjen, men det blir ikke oppdaget

Raten for falsk alarm var 0.18 i Gruppe A (50%) og 0.58 i Gruppe B (98%). Raten for overseelse var hhv. 0.15 og 0.02. Hva sier dette egentlig?

Helt alene, sier det lite nytt. Hvis du tror det er våpen i hver eneste koffert når noen av dem er våpenfrie, vil du få en del falske alarmer. Dette øker samtidig sjansene for at du finner våpen ved slump. Vi trenger ikke en studie for å vise dette.

Det blir først interessant når vi tar responstiden (RT) med i regnestykket. En vanlig antakelse er at man kan gjøre flere feil hvis man svarer raskt. Rask RT henger tilsynelatende sammen med lavere presisjon. Så hvis man har mange falske alarmer der det er mange våpen, kan det skyldes at man har blitt så vant til våpen at man svarer raskere der man vet det forekommer flere våpen.

Det nye her var at der resultatet var en falsk alarm eller et riktig funn, så var RTen like lang for 50%-gruppen som for 98%-gruppen. Vanedannelse hadde ingenting å si for disse to typer resultater. Hadde vanedannelse hatt noe å si, ville man sett at responsen var kortere i 98%-gruppen.

Det eneste som kunne forklare denne antallet falske alarmer og overseelser var informasjonen som forsøkspersonene fikk i begynnelsen, nemlig at noen av baggene inneholder våpen (Gruppe A) eller de fleste baggene inneholder våpen (Gruppe B). Det vil si at forventninger forklarer mønsteret av funn.

Kan denne HF-kunnskapen øke sikkerheten? Hvis man mistenkeliggjør alle passasjerer, ja.

Hvis alle passasjerer er skyldige til det motsatte er bevist (noen ganger føles det sånn), og hvis alle vannflasker og tåteflasker inneholder eksplosiver, så er vi trygge. Da vil sikkerhetspersonellet på flyplassen unngå å overse våpen, men samtidig feilaktig mistenke langt flere passasjerer for å være t… kriminelle. Dette har sine et(n)iske minussider.

Noe annet kan være å opprettholde oppmerksomheten deres vha. såkalte Red Teams. Med ujevne mellomrom (betinging) plasseres det bagger med våpen på båndet for å teste deres årvåkenhet. Dette har potensielt farlige konsekvenser. Uskyldige passasjerer kan bli innblandet. Og jeg regner med det vil skape et stort oppstyr når sikkerhetspersonellet oppdager våpen, og hvis det tilfeldigvis befinner seg en person med våpen i køen bak, kan oppmerksomheten fjernes fra den virkelige trusselen.

Uansett, så er det en interessant studie.

Studien er gjennomført av Jeremy Wolfe og Michael van Wert og ble publisert i Elsevier-tidsskriftet Current Biology i januar 2010 (forskningsartikkelen kan leses her).

Sitert i Journal of Psychosocial Research on Cyberspace

Det ser ut til at min bacheloroppgave i sosialpsykologi, den om selv-presentasjon på Facebook, er blitt litt mer populær enn ventet. Det var i den jeg fant opp begrepet “computer-mediated tactility”, eller virtuell berøring om man vil, om det å “defenestrate” eller kaste sau på noen (superpoke, for de som husker det).

Andra Siibak (2009), doktorgradsstipendiat fra Tartu-universitetet i Estland, har referert meg i Journal of Psychosocial Research on Cyberspace.

I fremtiden, når jeg forhåpentligvis er blitt en bedre kjent forsker, er det vel ikke så veldig stort, men for en ussel masterstudent er det gledelig.

I oktober hadde artikkelen min 328 treff på min egen UiO-nettside, og i november hadde den 495! Så langt i desember, har den fått 105 hits. Det er jo litt stas? Videre er det interessant at treffene har en tendens til å øke jevnt to ganger i året, for så å falle ned i juli og desember, noe som kan tolkes som at oppgaven min brukes i semesteroppgaver o.l.

Her er det jeg kjente til av referanser og siteringer frem til i dag:

  • Oliver Hohlfeld [blogg], en doktorgradsstipendiat innen informatikk fra Berlin- og Darmstadt-universitetene.
  • Academic Hopeful [blogg], en for meg ukjent doktorgradsstipendiat som har satt opp min oppgave på en liste over artikler som “may serve as a nice afternoon read”.
  • Pluss en liten ubetydelig henvisning som jeg ikke finner nå.

Da jeg gjorde et nytt Google-søk, kom jeg over noen enda mer interessante funn:

  • Andra Siibak (2009), doktorgradsstipendiat fra Tartu-universitetet i Estland, har referert meg i Journal of Psychosocial Research on Cyberspace.
  • Tanja Tribušon (2008), fra Slovenia har sitert og referert til meg minst 38 ganger i sin diplomoppgave om identitet på sosiale nettsteder.
  • 5 Rotterdam-studenter som har utredet hvordan BNN kan forbedre sine tv-programmer vha. sosiale medier. Se her. Det jeg likte best er den enkle og svært dekkende formuleringen: “Unlike in the real world, appearance is like content”.
  • Jill Walker Rettberg [på friendfeed, en slags twitter+delicious].

Den første er definitivt den beste. Jeg var opprømt over at artikkelen min kom øverst i Google-listen når man søker på “self-presentation facebook”, men det kommer ikke i nærheten av å bli sitert i en vitenskapelig journal :)