Sjokolade og fotball som medierende variabler i et kjærlighetsforhold

For noen dager siden skrev jeg om avhengige og uavhengige variabler. Men avhengige og uavhengige variabler er ikke de eneste variablene som bør undersøkes i forskning. Et av de tingene som har blitt tatt opp i semestrets forskningsmetodekurs er forskjellen mellom medierende variabler og modererende variabler. Nedenfor er et revidert eksempel jeg brukte for å forklare denne forskjellen for en medstudent:

Alice og Bob har vært sammen i 2 år og forholdet deres går bra. Ser vi kun på Alice og Bob i denne “ligningen”, så kan vi konkludere med at Alice og Bob er glad i hverandre:
So far so good. Men akk, hadde verden bare vært så enkel! La oss se nærmere på forholdet. Alice er glad i sjokolade, og hater fotball. La oss nå anta at Bob er kynisk og manipulerende. Han vet at Alice er glad i sjokolade, og hver gang de møtes har han med en boks med sjokolade til henne. Alice tror hun liker Bob, men egentlig er hun bare glad for at hun får sjokolade:
Da er sjokoladen en medierende variabel. Alice sin kjærlighet til Bob virker utelukkende gjennom sjokoladen. Hun tror hun ser Bob, men ser egentlig bare sjokoladen. Så trist :(

Men dette er jo ikke helt normalt. Alice har nok noen følelser for Bob også (men hun er fremdeles mest glad i sjokoladen):
Så i det første eksemplet hadde vi et enkelt forhold, slik vi ofte undersøker når vi bare bruker avhengige og uavhengige variabler. I det andre eksemplet var sjokolade en medierende variabel. I det tredje eksemplet har vi noe som kalles en delvis medierende variabel. Det betyr at Alice  er glad i Bob, men at det meste av kjærligheten går gjennom sjokoladen som en mediator.

Modererende variabler
Sett at Alice ikke bryr seg noe særlig om sjokolade. Hun syns bare sjokolade er ålreit. La oss også anta at forholdet mellom Alice og Bob er ekte. De er oppriktig glad i hverandre, og vi er tilbake til utgangspunktet vårt:En dag, mens Alice tar seg en kaffepause, sniker Bob seg inn på lesesalen til Alice og legger igjen en boks sjokolade, med en PostIt-lapp hvor det står “Til Alice, fra Bob” (romantiske brev er ikke Bobs spesialitet). Alice kommer tilbake, ser gaven, og blir glad. Hun tenker for seg selv at “Bob tenker på meg og tar vare på meg. Han er så god å ha” og blablabla. Med andre ord, så har gaven styrket forholdet mellom Alice og Bob:

Dette er veldig forskjellig fra eksempel 3 (delvis medierende)! Her virker sjokoladen inn på det allerede eksisterende forholdet mellom Alice og Bob. Sjokoladen kan ikke utøve sin kraft dersom Alice ikke hadde vært glad i Bob, for nå syns hun bare sjokolade er ålreit. I en (delvis) medierende situasjon er Alice glad i Bob fordi hun er glad i sjokolade.

Modererende variabler kan både styrke og svekke et forhold. Alice kan ikke fordra fotball, og spesielt ikke Brann. Bob er Brann-fan, og denne søndagen har han overtalt Alice til å sitte sammen med ham og se flere år gamle Brannkamper. Dette kan fremstilles litt nerdete på denne måten:

Som vi ser, så fører fotballtittingen til at Alice blir litt misfornøyd med forholdet. Bob skjønner (etterhvert) hva han har gjort, og skynder seg å bake en sjokoladekake etter 1. omgang:

Sjokoladekake med rosiner. Ingen god idé.

Sjokoladekaken blir mindre vellykket, men Alice setter pris på tanken bak, og de blir venner igjen. Sjokoladekaken ble en modererende variabel. Happy ending!

Videre lesning:

• Lese mer om hvordan man kan forske på medierende og modererende variabler? Baron og Kennys forklaringer er til så bra skrevet at den er til å sikle av (anbefalt av selveste Eilertsen).
• Hvem er Alice og Bob? De har lite med psykologi å gjøre. Se her.

Praktiske intervjutips (forskningsintervju – ikke jobbintervju)

I dag kom en telefon fra organisasjonen som hjelper med med forskningen min om at de hadde ledig kapasitet i dag og at jeg kunne intervjue noen ansatte. Jeg kom meg dit på under 20 minutter, hadde 3 gode, morsomme og ikke minst forskningsmessig nyttige intervjuer, og fikk ordnet det slik at jeg sannsynligvis får 3-4 intervjuer til fra denne avdelingen.

Et godt intervju krever praktiske forberedelser:

• Vær klar på kort varsel: jeg hadde to båndopptakere, lader, samtykkeskjema, intervjuguide og skrivesaker pakket og klart.
• Lad båndopptaker i forveien.
• Sørg for å ha plass på båndopptaker ved å slette gamle opptak.

Selve intervjusituasjonen byr på andre utfordringer. Ett av dem er å få informanten til å snakke fritt.

• Det hjelper med litt småprat i forkant.
• Ikke bruk for mye tid på den formelle introduksjonen med rettigheter og formålet med prosjektet. Det er det man har samtykkeskjemaet til. Min erfaring er at en lang intro hindrer en naturlig flyt, og blir “juridisk”/”psykologisk” avskrekkende.
• Ha en plan B: still kjempeenkle spørsmål.

Apropos denne såkalte “plan B” – etter tips fra Cato begynner jeg intervjuene med et litt generelt spørsmål som ikke er avgjørende for den videre analysen. Spørsmålet er i formen “Kan ikke du begynne med å si litt om …?” Lengden på svaret gir meg en indikasjon på hvor snakkesalig informanten er. Hvis svaret er kort, vet jeg at jeg må “varme opp” informanten med spørsmål han/hun kan være sikker på. Jeg studerer togledere, og det funker fint for meg å spørre og grave litt om hvilken funksjon de har i jobben sin.

3 små steg videre på masteroppgaven

I dag fikk jeg intervjuet de 3 første informantene mine. Intervjuene gikk ålreit, men jeg må finne en måte å få dem til å snakke mer på. Nå virket det som om de ventet på neste spørsmål hele tiden og avkortet svarene sine etter det, så det ble mange improviserte spørsmål for å få dem til å snakke videre. Neste gang forsøker jeg med å fortelle dem at jeg bare har 4 spørsmål, og at de bare må si alt de har å si på de temaene.

Dette var ikke første gangen jeg prøvde å få til intervjuer på denne trafikkstyringssentralen. Da jeg møtte opp i 9. etasje på Oslo S i forrige uke hadde Asker stasjon akkurat falt ut. Ironisk nok hadde jeg ankommet med det siste toget som kjørte fra Asker før de “mistet” hele stasjonen.

Norges største trafikkstyringssentral, Oslo TSS (bilde fra togleder.no)

Men det var ikke så ille at det ikke var godt for noe. I stedet fikk jeg se hvordan de jobber under press, og det er et imponerende syn. Da er det telefonstyring av alle togene ut fra problemområdet, og alarmer som uler siden togene kjører på rødt signal (etter ordre). På et tidspunkt iversatte de nødprosedyrer (såkalte aksjonskort). Virkelig fascinerende greier, og da var det ekstra nyttig å ha “R” til å forklare alt som skjedde. 

Fagdag på PSI

I dag hadde PSI arrangert fagdag for førsteårsstudentene for å gi dem en smakebit på semestret. Jeg ble litt stolt over faddergruppen min da de fleste møtte opp.

Et av høydepunktene var Jon Martin Sundet. Han ga et krasjkurs i hvordan man forsker på likheter og forskjeller mellom mennesker for å finne ut hva som er arv og hva som er miljø. Underveis og litt på siden tok han opp noen ganske interessante perspektiver.

Utdrag:
Hvis to eneggede tvillinger får et barn med hver sin 
partner - hva slags genetisk forhold har disse barna til 
hverandre? Svaret er, noe sjokkerende, at de er halvsøsken. 
I de fleste sammenhenger vil de bli ansett som søskenbarn, 
men de har samme mengde genetisk forskjell som halvsøsken 
vil fordi tvillingforeldrene genetisk sett er samme person. 
Og hva om to tvillingpar får barn med to andre tvillingpar?

Sundet hadde også et interessant poeng om læringsberedskap – Mennesker er ikke født med frykt for slanger, men de lærer det veldig fort. Det er lett å lære mennesker å bli redd og føle ubehag når de ser et bilde av slanger. Men det er vanskeligere å skape den samme reaksjonen for bildet av et gevær, og nesten umulig å skremme noen med bildet av en rose.

Forelesningsrekken ble avsluttet med den legendariske Karl Halvor Teigens forelesning om kontrafaktisk tenkning. Det som får oss til å føle oss heldige er tanken om hvor mye verre det kunne ha gått. Er det ikke et paradoks at folk ønsker å være heldige når de samtidig sier at de ikke ønsker å oppleve en heldig situasjon igjen? Når folk sier “Jeg har vært utrolig heldig” så har de som regel opplevd noe svært ubehagelig, svært farlig eller svært usannsynlig.

Drillingkurs med Jan Pappas

Mandag var jeg i Sandvika på et kurs om plattformer. Jan Pappas, som jobber med sikkerhet i Scandpower, har et undervisningstilbud til alle nyansatte uten plattform-bakgrunn. Midtveis i seminaret begynte det å gå opp mange lys på en gang. I løpet av min periode i Lloyd’s Register kvalitetssikret jeg en del kompetansemodeller, uten at jeg forsto de tekniske begrepene. Men mange av disse ordene – turrets, swivels, refrigeration, reliquefaction o.s.v. – sitter igjen i hukommelsen. Dette kurset hjalp meg mye med å få disse ordene på plass.

Det er fascinerende hvor mye planlegging og omtanke det ligger bak utformingen av norske plattformer.

Plattformer kan deles i fire hoveddeler: Living Quarters (LQ), Utility (U), Production (P), Drilling (D). D er der selve boreutstyret settes sammen og sendes ned. Det skal ligge så langt unna LQ som mulig, i tilfelle det kommer en lekkasje opp fra brønnen. Den vanlige vindretningen har også noe å si for hvor de ulike seksjonene skal plasseres. Det fins minst to uavhengige versjoner av nødutstyr – dobbelt med f.eks. brannslokkingsvann/utstyr og strømforsyning. Plasseringen av livbåter og kontrollrom er også strategisk. Men dette har ikke alltid vært noen selvfølge, som du kan lese mer om i Wikipedia-artikkelen om Piper Alpha-ulykken.

Presentasjonsteknikk fra Kathy Sierras blogg

Lenge før jeg oppdaget human factors var jeg fascinert av usability, og en av de som skriver mest underholdende om temaet er Kathy Sierra. I dag bladde jeg gjennom postene hennes og fant en liste over tips til hvordan man holder en god presentasjon. Alt er ikke helt min stil, men jeg liker det. Kanskje du får noe nyttig ut av det?

Oppsummering fra psykologikongressen i Nederland, 18.-25. april

Da er jeg tilbake fra psykologikongressen i Nederland, og har kommet nok i gang med Prosjektforumarbeidet til å skrive ned en oppsummering av det faglige utbyttet fra oppholdet.

Uken før EFPSA-kongressen hadde Eyafjallajøkullvulkanen et utbrudd som stengte hele luftrommet over Nord- og Vest-Europa. Det var mange av de andre landenes deltakere som bestemte seg for å trosse vulkanen ved å kjøre. Søndag 18. april satte jeg meg i en leiebil utenfor Oslo S og kjørte nonstop sammen med fire andre studenter til De Berckt-slottet i Nederland, rett over grensen til Tyskland.

Det var en flott gjeng å reise med, og jeg har mange hyggelige minner. Men nå til programmet, som bestod av flere parallelle foredrag, workshops og plakatpresentasjoner. Her kommer noen highlights:

Det nærmeste vi har kommet til vitenskapelig tankelesing

Volker Scherbaum fra Universitetet i Maastricht hadde en av de mest interessante presentasjonene på hele kongressen. Hans bacheloroppgave innen rettspsykologi hadde blitt sponset av en statlig institusjon med en betydelig sum penger som jeg ikke kan legge ut på nettet. Han undersøkte hvordan man kan forbedre vitneidentifisering av mistenkte ved line-ups ved hjelp av en teknikk kalt ERP (Event-Related brain Potentials). Kort sagt går det ut på å registrere hjernebølger (EEG) mens man viser forskjellige bilder.

Det er et spesielt punkt i EEG-grafen kalt P300 (300+ ms etter stimulus) hvor det vil bli registrert et stort utslag dersom hjernen kjenner igjen stimuluset. Ifølge Volkers forskning kan man med over 99% sikkerhet si om testpersonen har sett et ansikt før, selv når personen ikke husker det selv. Dette gjelder også drapsvåpen, sentrale beviser og annet visuelt. De hadde påvist gjenkjennelse selv etter 20 år.

Dette mener jeg er for godt til å være sant, og jeg venter i spenning til artikkelen hans publiseres i tidsskriftet Psychology and Law. Men dersom det viser seg at dette faktisk fungerer slik, er det et virkelig banebrytende funn som vil ha store konsekvenser for rettssikkerheten i alle politidistrikt hvor de investerer i et ERP-system.

Teknikken ble nylig demonstrert i Criminal Minds-episoden Tabula Rasa. Der er den kjent som “brain fingerprinting”.

Demens som fremtidens store helsetrussel

Det var et to interessante foredrag om demens. I den ene, av Marc Wortmann (direktør i Alzheimer’s Disease International) handlet om deres lobbyvirksomhet for å gjøre demens til en prioritert helsesak hos WHOs. Ifølge Wortmann finnes det fire hovedtyper demens (Alzheimer, vaskulær demens,  Lew-legemedemens og frontotemporal demens).

De første tegnene:

• Hukommelsesproblemer, sist inn – først ut, korttidsminne er særlig utsatt

Etter diagnosesystemet DSM-IV så skal man ha hukommelsesproblemer pluss minst ett av de følgende symptomene for å bli diagnostisert med demens.

• Afasi (vansker med å finne ord, inntreffer etter hjerneskade)
• Planlegging
• Hvordan spise eller kle seg

Et interessant moment var at vitaminmangel kan gi de samme symptomene som demens, spesielt hos eldre.

Risikofaktorer for demens:

• alder på 80-85+
• Downs syndrom
• Familiehistorie/genetikk
• Hjertesykdom
• Diabetes II
• Depresjon
• Overvekt
• Hodeskader

For å hemme sykdomsforløpet er psykososial støtte fra venner og familie, samt kongitive stimuli viktige faktorer.

Det mest underholdende foredraget under hele kongressen ble gjort av professor i nevrologi Erik Scherder fra Vrije Universiteit i Amsterdam, om nettopp demens. Humoren er ikke så viktig å gjengi, da han hadde mye annet vettugt å si.

Gjennom en epidemiologisk studie (en korrelasjonell studie, understrekte han) har han funnet at unge i 20-25-årsalderen som er fysisk aktive har lavere forekomster av demens når de blir eldre. Det er en sammenheng mellom motorisk aktivitet og kognitiv aktivitet. Etter 30 minutters trening ser man økt frontal-cerebellær aktivitet.

Dette har implikasjoner for prosedyrer ved sykehjem. Noen demenspasienter er urolige og kan bli aggressive. Når de har utbrudd, er det vanlig ved europeiske sykehjem å bruke belter e.l. for å roe ned pasienten. Men dette vet vi fremskynder demensen over tid.

De hjerneslagspasientene som kommer seg raskest er de som er i fysisk aktivitet. Likevel, er den gjennomsnittlige slagpasient inaktiv 20 timer i døgnet.

Han hadde også et godt filosofisk poeng. For å ha frihet i tankene, må man undertrykke andre tanker. “Freedom of thought requires inhibition of irrelevant information”.

Demenspasienter er ofte i en tilstand av forvirring fordi frontallappen som styrer hvilke tanker man har i hodet slutter å virke som den skal. Derfor blir alt viktig oppi hodet til en demenspasient, og de blir slaver av sine egne sanser. Frihet er ikke et produkt av frie tanker, men av kontrollerte tanker. Først når man er i stand til å kontrollere sine tanker, er tankene fri.

Annet

Det var flere andre ganske interessante innslag. Ble gjenfortalt et foredrag av en rusforsker som hadde funnet sterke korrelasjoner mellom house/techno-musikk og bruk av ecstasy. Dette forandrer seg med tidsalderen – tidligere var denne korrelasjonen sterk opp mot heavy metal, men dette har forandret seg betraktelig.

Det var også et par alternative behandlingsmåter som ble demonstrert, blant annet Emotional Freedom Technique. Den har jeg ikke tid til å skrive om i dag.

Tre enkle måter å forbedre en tale på

Oppdaget gjennom Pauline en interessant post om presentasjonsteknikk i Harvard Business Reviews blogg. Forfatteren Nick Morgan forteller om sin frustrasjon over hvor lite arbeid noen sjefer legger i presentasjoner, og tilbyr tre råd som han mener er enkle å gjennomføre for å heve kvaliteten til et foredrag.

Den første handler om bevegelse. Jo nærmere vi står en person, dess større oppmerksomhet får vi. På grunnlag av dette, foreslår han at man beveger seg mot publikum hvis man vil understreke et poeng, og beveger seg tilbake hvis man vil markere slutten på et segment.

Det andre rådet er å måle temperaturen til publikum ved å lytte. Mot slutten av en presentasjon vil folk flest ikke huske alle spørsmålene de kom på underveis. Derfor, mener Morgan at man bør stoppe opp ca. hvert 10. minutt og la salen stille spørsmål eller kommentere fra sin egen erfaring. Og når man sier noe slikt som “Er det noen spørsmål?” bør man vente helt til man får en respons fra publikum. Et sekund kan føles som en evighet, men man må vente. Jeg tror dette med å åpne for spørsmål så ofte vil være meget tidkrevende. Spesielt hvis man er så uheldig å ha en tilhører i salen som elsker å legge ut om ting som har marginal interesse for resten av de tilstedeværende. Og ideelt bør man jo legge frem presentasjonen på en slik måte at folk forstår det en sier (Jeg mener ikke at man ikke skal skape nysgjerrighet – folk må bare ikke sitte igjen som et passivt spørsmålstegn).

Jeg liker det siste rådet best. Før foredraget, eller møtet, så skal man lade opp med å fokusere på sine følelser. Jeg er veldig skeptisk til følelser, men Morgan har et mål med dette. De kommer godt med i å skape engasjement. Henning Bang er flink til dette. I retorikken kalles dette pathos (ethos, logos, pathos). Og noe av cluet med karisma er at følelser er smittsomme.

Se den originale bloggposten her.

Etiske dilemmaer ved undervisning i ondskap

Har nettopp sett ferdig Bølgen, eller Die Welle, en film fra 2008 om en gymnaslærer som viser sine elever at det å skape diktatur er mulig selv i et opplyst samfunn.

Fra mandag til lørdag går klassen fra å være en vanlig blanding av unnasluntrere og de med gode karakterer, til å bli en enhetlig gruppe med en sterk identitet som de er villig til å drepe for. Det slår meg hvor raskt læreren klarte å skape et slikt miljø. Han bygget opp denne bevegelsen gradvis, og etter at hans autoritet var blitt akseptert lot han medlemmene av Die Welle komme med forslag til atferd som kjennetegner gruppen. Her er vi inne på prinsippet med brukermedvirkning (som er veldig viktig i bl.a. IT og produktutvikling). Det at sosialt svake individer fikk en ny sjanse til å markere seg knyttet en avhengighet og forpliktelse til ham som autoritet.

Det jeg grubler mest over akkurat nå er det etiske rundt det å undervise i ondskapens natur. Undervisningen hans varte altfor lenge og kom derfor ut av kontroll. Var det en vaksinasjonseffekt, eller er ungdommene blitt så avhengige av den berusende gruppefølelsen at de naturlig kommer til å søke til slike grupper ved et senere tidspunkt?

Jeg tror det er nødvendig at kunnskapen om dette når ut til ungdom, fordi de menneskelige strengene som gymnaslæreren spilte på finnes i alle mennesker og er i normale situasjoner helt greie. Hvis man ikke vet hvordan disse psykologiske mekanismene virker, kan man lettere bli manipulert. Det var også det gymnaslæreren opprinnelig prøvde å vise.

Den andre siden av mynten er at når de har lært hvordan dette virker, kan de gjenta det selv. Så hvis det er en maktsyk ”psykopat” blant tilhørerne, så vil denne psykopaten kunne bruke kunnskapen til å skape noe lignende. Men her hadde gymnaslæreren noe som ikke kommer av seg selv, nemlig en naturlig autoritet som lærer.

Et annet etisk problem er oppfølgingen. En må sørge for en ordentlig debrief. Noen har spørsmål, som må besvares. Noen kan føle seg utrygge på andre, og til og med på seg selv. Det er som regel en ny innsikt at man er i stand til å gjøre det man lærer om i historiebøkene. For mye grubling uten svar vil være forvirrende. Uten en motvekt, antar jeg at dette vil være skadelig for selvfølelsen og troen på mennesker generelt. I debriefen, må man vektlegge det gode i mennesket også. Vi har tross alt en samvittighet som veileder oss. Denne åndelige dimensjonen er også en del av menneskets natur, og må derfor anerkjennes. Kanskje jeg skriver om akkurat dette etter Borgen-foredragene mine. Jeg vurderer nemlig en ukentlig oppfølging av noen av elevene i etterkant av skolebesøket.

Øvelsene en gjør må ikke ha negative konsekvenser utenfor klasserommet. Det kan tenkes at en person skiller seg ut i øvelsene, og at dette blir brukt mot dem senere. Man må få deltakerne til å love dyrt og hellig at det som skjer i dette rommet forblir i dette rommet. Slik vil man luke ut en stor del av sannsynligheten for mobbing i etterkant. Men det vil sikkert være noen som forglemmer seg eller bevisst lyver. Da må man være påpasselig med hvilke forventninger og oppfatninger man skaper rundt øvelsene. I noen øvelser er det viktig å understreke at inndelingen i grupper eller roller er tilfeldig. Dette er nok mer komplisert enn en ren kunnskapsoverføring!

Filmen heter Die Welle, er regissert av Dennis Ganseles og utgitt i 2008. Den er tilgjengelig gjennom BIBSYS.

Case: Forsvarsdepartementet

I går presenterte Marita og jeg et case for Forsvarsdepartementet (FD). FD har en avdeling for økonomi og styring som søker etter folk med MBA og master i økonomi. I omtrent tre måneder har arb.org.-klassen jobbet med å finne måter som FD kan rekruttere personer med slik bakgrunn. Dette har vært i Sabine Raeder sitt fag, Seleksjon og utvikling.

Oppgaven ble løst ved å analysere hvilket omdømme FD har i målgruppen, hva målgruppen synes er viktig når de velger arbeidsgiver, samt løsninger utviklet på bakgrunn av datainnsamling og med støtte i relevant teori.

Løsninger

Tilstede fra FD var Fridthjof Søgaard (direktør for avdelingen) og to av hans underdirektører, Morten Rognmo og Asle Soldal.

De fikk høre at de må kontakte masterstudenter såpass tidlig at studentene får jobbtilbud før vårsemesteret (det er da de beste businesstudentene får sitt første jobbtilbud). Masteroppgave og internships er gode måter å fange interesse på. Dessuten må FD begynne å delta på jobbmesser og henge opp jobbutlysninger på karrieresentrene.

Videre foreslo vi en rekrutteringsside etter modell fra Finansdepartementet. Denne hadde avdelingssjefen særlig sansen for. Ideen hadde blitt utviklet og skissert av Marita sin gruppe, med Fredrik, Anders og Martina.

Vi hadde også en skisse til reklamefilm (med svært livlige lyder) som fokuserer på det businesstudenter er interessert i, nemlig interessante arbeidsoppgaver, store budsjetter og muligheter for personlig utvikling (kilde: BI og, NHH). De ga inntrykk av at de syntes den var morsom.

Evaluering

Presentasjonen gikk bra, og vi fikk god tilbakemelding. Vanligvis pleier jeg å være litt urolig i kroppen før presentasjoner, men denne gangen hadde jeg ikke det minste spor av nervøsitet. Dette med stålkontroll over nervene før fremføring har jeg øvd meg på ved hvert foredrag jeg har holdt de siste årene, og denne gangen nådde jeg målet.

Et vesentlig bidrag til suksessen var at ca. 20 stykker hadde jobbet med hver sin del av denne presentasjonen. Og vi som presenterte på vegne av klassen visste at hvis det kom spørsmål om spesifikke detaljer ved løsningene, så ville den ansvarlige gruppen kunne utdype. Dessuten hadde vi øvd på presentasjonen 3 ganger i forveien, og fått godkjenning fra Sabine.