Category Archives: Livet

Teknologi for teknologiens skyld

SiOs klippekort for middager

Jeg er et ganske organisert menneske, men jeg har et lite problem. Jeg har ikke holdt oversikt over hvor ofte jeg har spist middag på SiO-kantinene siden nyttår.

Jeg pleier å kjøpe klippekort, da det gir meg billigere middager. Ifjor ble de vanlige klippekortene av papir erstattet med plastkort med magnetstripe. Fordelen med de gamle kortene var at man kunne se hvor mange middager man har igjen – var det en ledig rute igjen, kunne du spise. Med dagens ordning risikerer du å få servert mat, men ikke kunne betale med matkortet. Ille nok, men det ligger noe verre bak. Det er nemlig heller ikke mulig for kantinepersonalet å sjekke om det er mat igjen på kortet. Du må prøve helt til du står med tomt kort en dag.

Nylig bestilte jeg middag på en av kantinene på campus. Jeg visste jeg hadde middag på kortet, men ikke hvor mange. Da jeg gjorde kantinedama oppmerksom på problemstillingen, fnøs hun av meg og kunne ikke skjønne at jeg ikke klarte å holde styr på hvor mange ganger jeg hadde spist.

Jeg har nå en ganske brukbar hukommelse, men mine kantinebesøk er hverken hyppige eller regelmessige. Kanskje SiO tror at det fins studenter som foretrekker å pugge antall måltider de siste 10 ukene fremfor å ha oversikten på en papirlapp? Det fins måter å løse dette problemet på, f.eks. å tape fast en papirbit på kortet hvor man skriver opp hvor mange ganger man har spist, men det er nesten det samme som den gamle ordningen, bare mer tungvint.

Jeg har prøvd å forstå SiOs rasjonale for denne endringen, og har kommet fram til følgende:

Grunn 1: Spare tid.
Å dra kortet er sikkert 1-2 sekunder kjappere. Ganske greit når det er kø, hva? Niks. På den anonymiserte campus-kantinen bruker de ikke magnetstripen. I stedet blar de seg frem til riktig skjermbilde i touchscreenapparatet sitt. Så tar de imot kortet ditt, og så taster inn en tisifret kode som står på baksiden av kortet. Det hadde vært kjappere å stemple.

Grunn 2: Spare penger.
Et godt mål, synes jeg, men jeg tviler på at plastkort er billigere enn de gamle papirlappene. Er det blekket i stemplene som er dyrt? I hvert fall ikke dyrere enn det et innleid IT-selskap har tatt for å oppdatere touchscreen-apparatet til å ta imot magnetstripekortene. I tillegg har dette IT-selskapet gjort en dårlig jobb når de ikke har forutsett behovet for å kunne sjekke middagssaldoen.

Grunn 3: Teknologi er trendy.
Det eneste som gjenstår da er at de har gjort dette fordi det er trenden i samfunnet. Det er altså teknologi kun for teknologiens skyld. Hvis dette skulle stemme, er det feilslått. Ikke bare fordi det er veldig brukerfiendtlig å påtvinge “teknologi for teknologiens skyld” på en stor og variert brukergruppe, men også fordi det ikke er snakk om ny og spennende teknologi. Om SiO er ute etter avansert teknologi, kan de jo integrere denne løsningen i studentkortet som de også produserer, og så gjøre det mulig å kjøpe middag både gjennom chip og NFC/RFID. Nei, hvorfor ikke dra det litt lenger og kjøpe middag vha. fingeravtrykksleser eller irisskanner?

Kjære SiO! Vi studenter kommer ikke til å slutte å kjøpe middag hos dere fordi dere bruker papirklippekort (særlig når det ikke er andre kantiner i området). Bare la oss slippe å måtte pugge datoene vi har spist.

Roadtrip til Sømådalen

Da jeg for en måneds tid siden ble invitert til klassekameraten Noras bursdag, takket jeg ja til innbydelsen uten å se nærmere på hvor det skulle være. Jeg visste det skulle være i Hedmark, og at Hedmark grenser til Akershus hvor jeg holder til. Jeg ante ikke ugler i mosen før onsdag ettermiddag da dette synet møtte meg etter et google-søk:

Johnsgård, i nærheten av Røros. Her feiret Nora bursdagen sin.

Bursdagen ble feiret på Johnsgård i Sømådalen hvor Nora jobber. Vi var seks av Noras klassekamerater som dro opp. Til middags bød de blant annet på gropkokt highlander-ku, hjemmelagde pølser (nam!) og hjemmelagde fiskekaker (nam-nam!). Hyggelig vertskap, interessante mennesker, fantastisk natur (*sukk*), det lokale bandet (hvor ett av medlemmene ble hentet med motorbåt fordi han var forsinket p.g.a. kalving) og opphold i en badestamp på 35*C på en oversvømt og mildt forblåst brygge. En rik opplevelse som absolutt var verdt det.

Nå er det bare å stryke de siste skjortene og pakke kofferten for neste store prosjekt – internship i London.

Sommerjobb hos Lloyd’s Register i London

Da er det bekreftet at jeg har fått sommerjobb hos Lloyd’s Register i London! Starter rundt 14. juni en gang, og skal jobbe i et prosjekt som handler om teknisk autorisering av personell. Jobben går ut på å etablere og implementere et system for teknisk godkjenning av inspektører. Utfra det lille jeg vet, høres det ut som organizational justice-litteraturen fra Sabines PSY4401 kan bli nyttig i denne jobben fordi dette er et system som følger opp hver enkelt inspektør.

Det blir altså 8-10 uker i London. Det som gjør meg “usikker” er hvordan bedriftskulturen er. Jeg vet at jeg ikke bør dukke opp i hawaii-skjorte og sandaler med hvite sokker på første dagen, men hva skal man ha på seg? Hvordan tiltaler man sine overordnede? Er det akseptert å sosialisere med alle man omgås i jobben, eller skal man følge status i hierarkiet? Selve jobben, derimot, er jeg ikke bekymret for – den tror jeg at jeg skal kunne takle. Og så gleder jeg meg til å få erfaring fra utlandet, pluss at jeg forhåpentligvis får en finere aksent på engelsken.

Hvordan klarte jeg å stappe inn så mye interessant i mars?

En svært begivenhetsrik mars er snart over, og det er på sin plass å oppsummere høydepunktene.

Måneden begynte med en svært underholdende disputas av Henning Bang. Kritikken gikk for det meste ut på forskningsmetode. Læring: det er svært mye innen metode som kan kritiseres, og man bør kunne sin metode godt.

Bare få dager senere, presenterte Marita og jeg et to måneder langt arbeid for Forsvarsdepartementet. Arbeidet var gjort av hele arborg-klassen, og gikk ut på å hjelpe FD med å rekruttere personer med økonomisk bakgrunn. Det var veldig gøy å holde dette foredraget, og vi hadde stålkontroll på det vi skulle si. 

I mellomtiden, hadde jeg blitt innkalt til intervju hos Scandpower. Kort tid etter fikk jeg en telefon om at de ville sende meg til hovedkontoret til Lloyd’s Register i London på sommerinternship. Masteroppgaven skrives for Scandpower, og de har et ønske om at jeg fortsetter å jobbe for dem etter endt utdanning. Mye av dette er human factors-relatert, og det synes jeg er fantastisk.

Etter human factors-kurset med Cato i høst, ble min eksamensgruppe invitert til Seniornett for å presentere resultatene av vår usability-evaluering av deres nettsider. Seniornett er en frivillig organisasjon som har som mål å gjøre flere seniorer i stand til å bruke ny teknologi. Presentasjonen og overleveringen av rapporten ble gjort 19. mars av Tina og meg. Siden vår første presentasjon, hadde Seniornett gjennomført flere av endringene vi hadde foreslått, noe vi gledet oss over.

Den neste uken, hadde jeg tre kurs for tilsammen 120 elever ved Borgen skole. Dette var en introduksjon til sosialpsykologi, med vekt på massemord og hvordan vanlige mennesker kan bli involvert. Elevene var veldig interesserte, og det var en glede å se dem følge med når jeg snakket om et fagfelt jeg bryr meg så mye om. Den siste klassen jeg hadde imponerte meg aller mest. Disse ungdommene kastet seg inn i øvelsene med en iver jeg ikke har sett ifm psykologi før. Borgen skole satte også pris på dette initiativet, da det skaper variasjon i undervisningen samtidig som de lærer noe nyttig.

I løpet av den samme uken, arrangerte vi tidenes første jobbmesse for Psykologisk institutt. Det ble en suksess. Vi fikk et anstendig antall bedrifter, og en stor og jevn tilstrømning av studenter gjennom hele dagen. I etterkant fikk arrangørene ros ikke bare for initiativet, men også for kvaliteten på resultatet.

I prosjektforum ligger vi i teten. Vi har gjennomført 28 intervjuer, og har tilbrakt de siste tre dagene på PSI for å analysere. Tilnærmingen har vært grounded theory, som kort sagt går ut på å ta alt det som er blitt sagt, dele det opp i små biter og sette sammen de bitene som hører sammen tematisk. Fra og med i kveld har vi tatt påskeferie. Neste uke blir det intervjuer i Lillehammer og Fredrikstad.

Men nå blir det en nattlig busstur til Sverige, hvor jeg så skal ta en ferje over til Danmark og delta på en nordisk bahá’í-ungdomskonferanse. Jeg arrangerer samme konferanse i Norge neste år, og siden de implementerer en ny modell for konferansene fra og med i år er det lurt å få med seg førstehånds erfaring til planleggingen vår.

Status: Nye utfordringer, og sjokolade

Ble nylig medlem av AIESEC, i Talent Management (HR-avdelingen) slik jeg hadde håpet på. De liker å gi folk ansvar, så nå har jeg blitt ansvarlig for alle intervjuer av søkere til utvekslingsprogrammet. Har hatt et par intervjuer til nå, og det er ganske gøy. Men litt kjedelig er det å fylle ut skjemaer i etterkant :P

Har ellers fått tilbud om gratis sertifisering i PJP (Predicting Job Performance) gjennom Assessio. Det blir et kurs i november en gang. Hektisk måned, men to års sertifisering er sikkert verdt det.

Ellers, demonstrerte Sabine Raeder psykologisk kontrakt i gårsdagens time vha sveitsisk Lindt-sjokolade. Fascinerende hvor langt et eksempel om cappucino kan gå (litt intern historie).

I morgen, begynner klassens eksterne foredragsvirksomhet i Human Factors (samspillet mellom mennesker og teknologi). Første gruppe skal besøke Sintef IKT. Deretter kommer NSB, Opera Software, Statens Havarikommisjon og en rekke andre interessante organisasjoner. Cato Bjørkli har gjort en imponerende jobb med å få kontakt utenfor universitetet.